Arcko var den første hunden min. Han var "bare" familiehund, men det var nok det! Verdens beste venn og turkamerat! Han hadde forkalkninger i ryggen som satt noe begrensninger for han allerede i 6-års alderen. Etterhvert ble han så stiv og hadde så mye smerter at han måtte få slippe.

Med Whisky startet interessen for lydighet. Hun var superenkel å trene, alltid klar til å gjøre sitt beste! Og det beste var bra, vi fikk mange gode resultater fra klasse 1 til Elite. I hverdagen var hun bare snill og grei! Vi kommuniserte nærmest ved hjelp av telepati, hun visste hva jeg ville før jeg rakk å si noe. En hund som henne får jeg aldri igjen! Hun døde av kreft 10 år gammel.

Biezà var min først finske lapphund. Jeg skulle ha en ny lp-hund og brukte lang tid på å finne en ny rase. Hun var kjempemorsom å trene! Jobbet så ivrig som bare det og hver gang jeg ga en kommando, så måtte hun komme med et lite bjeff! Men vi kom oss da gjennom kl. 1 allikevel. Desverre slet hun veldig mentalt og den siste tiden var hun redd for hele verden. Sånn skal det jo ikke være...

Heike var min FL nr 2. Rasen hadde festet seg! Også han skulle være lp-hund og det ble han da også! Men han var en ganske typisk spisshund, sta så holdt. Så det var bare å prøve og finne de rette knappene... Vi rakk så vidt å starte kl. 1 før jeg forsto at noe var galt. 17 mnd gammel oppdaget vi at han så dårlig. 19 mnd gammel var han totalt blind.